Barnerettskonferanser, med offentlig servering!
Publisert: 5. oktober 2014
BLIR IKKE HØRT I RETTEN
-barnerettskonferanser hjelper ikke!
Tilnærmet alle barn blir fortsatt oversett som selvstendige individer i norske domstoler, når straffesaker som gjelder dem blir behandlet. Ihvertfall når det gjelder spørsmålet om å bli hørt. Dette antas å være i strid med barnekonvensjonen som i 2003 ble gjort til norsk lov. Tilsynelatende bare på papiret!
Hver dag behandles flere slike saker i domstolene. Etter barnekonvensjonen artikkel 12, skal barna som er gamle nok da høres og få mulighet til å gi sine synspunkter i forhold til alle spørsmål som berører dem. Dette er uttrykkelig uttalt av FN`s barnekomite, blant annet i instruks fra 2009 og senere i kritikk mot Norge i januar 2010. Her ble det den gang uttalt at:
Komiteen anbefaler parten a? videreføre og styrke arbeidet med a? implementere fullt ut artikkel 12 i konvensjonen, og fremme behørig respekt for synspunktene til barn i alle aldre i administrative og rettslige prosesser, herunder i barnefordelingssaker og utlendingssaker, og i samfunnet som helhet.
Da Norge svarte på kritikken til FN i juni 2011, ble det ikke nevnt noe om straffeprosessen og måten barna barna ble behandlet på der (ble bare kommentert for sivilprosess som var eksemplifisert av FN i dens kritikk og i forhold til dette er det i Norge blitt bedre ved innføring av ordningene med talsperson og tillitsperson.).
Tiden har løpt ut, og fortsatt høres ikke barn i domstolene i straffesaker slik konvensjonen bestemmer. Det har nå snart gått ytterligere 5 år siden kritikken falt. Det er forståelig at Norge for et par uker siden nektet å ratifisere tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen, som kunne gitt barn klagemulighet for brudd på konvensjonen.
Slik klagemulighet har endatil barn i Thailand og Albania i dag. Ved ratifisering ville det nok blitt et ras av klager skulle vi tro.
For dommeravhør vises til egen artikkelserie som vi har publisert tidligere. Dette spørsmålet vil nå bli behandlet av Høyesterett.
Et annet praktisk eksempel er opphevelse av taushetsplikten for vitner i saken, for eksempel barnets lege, helsesøster, lærer, psykolog osv.
Det som skjer i praksis er at fylkesmannen i forkant av rettssaken har oppnevnt en midlertidig verge (fordi dette vanligvis dreier seg om familievoldsaker og da er foreldre inhabile). Denne vergen deltar så i rettsforhandlingene, og svarer på dommerens spørsmål om taushetsplikten oppheves. I norsk rettshistorie har det nok aldri forekommet at vergen har svart nei.
I en sak jeg var i nylig, ba jeg retten avklare med vergen om barnet
var blitt spurt av denne om dette. Jeg fikk da til svar av dommeren at det var unødvendig - for det var vergen selv som skulle ta seg av dette. -Nei, det er ikke slik - repliserte jeg. Barnekonvensjonen artikkel 12 gjelder som norsk lov - og det fremgår av denne at barn som er så gamle at de kan danne seg egne synspunkt skal høres. Det mener jeg at alle barn som er begynt på skole kan, og det var også barnet i den aktuelle saken.
Dommeren aksepterte resonnementet, og spurte så vergen om barnet var blitt hørt - og svaret var ikke overraskende nei. Jeg ba da om protokollat om at så ikke hadde skjedd (jeg kunne også krevd saken utsatt, men kunne ikke gjøre det fordi det ville skadet min klient og dennes interesse av å bli ferdig med saken).
Det skjedde en saksbehandlingsfeil i denne saken, ettersom barnet ble ignorert i strid med barnekonvensjonen. Det samme skjer i alle andre saker hvor barn er involvert, og det er daglig i det norske rettssystem.
Norsk rettssystem har nemlig enda ikke tatt innover seg at konvensjonen gjelder som norsk lov, og derved gir barna selvstendige rettigheter. Alle rettens aktører - dvs. både dommere og advokater - plikter etter konvensjonen å påse at barna ikke blir overkjørt.
Verken fylkesmannen som oppnevner verger, politiet som innkaller vergene og vitnene, eller domstolene som ber om opphevelse av taushetsplikten, har innarbeidet egne instrukser for vergenes oppgaver og forberedt dem på det. Som følge av dette, kan det vel ikke gå annet enn helt galt.
Barnerettskonferanser med offentlig servering av både tekst og tale og alt det som hører med, har det vært mange av siden 2003, den siste for bare to uker siden. Det er betimelig å stille spørsmål ved om det har vært juridisk kompetanse tilstede, for noe må åpenbart ha sviktet - ihvertfall i forhold til det prosessjuridiske.
Påtaleinstruksen må omgående skrives om, med pålegg om at vergen i god tid før rettsaken varsles
om hvilke vitner det er aktuelt å be om opphevelse av taushetsplikten for.Instruksen til vergen må tilsvarende inneholde det å ta opp med barnet dette spørsmålet i forhold til de enkelte vitnene, dersom barnet er gammelt nok til å danne seg egne synspunkter (ca. 6 års alder vil jeg anta). Barnet skal forklares på "sitt språk" hva det gjelder, og hvilke muligheter det har å velge mellom, og hvilke konsekvenser de ulike alternativene kan medføre. Så skal vergen vurdere dette, og så treffe sin egen beslutning.
Instruksen til domstolen må til slutt presiseres slik at dommeren automatisk avklarer med vergen om samtykke gis, samt om barnet eventuelt er blitt forespurt og gitt mulighet til å uttale seg. Alt skal føres i rettsboken.
Foreldrenes innsynsrett bør til slutt også inngå i en egen offentlig instruks. Selv om de er inhabile til vergemålet under saken, antas de i etterkant av instansbehandlingen å ha krav på innsyn i vergens notat om hva barnet selv uttalte til denne.
Andre artikler:
Du finner flere artikler i vårt arkiv her.
_____________________________________________________________________________
Olav Sylte, Advokat MNA
Sylte arbeider spesielt med familie-, arv og eiendomsrett. Han har 16 års erfaring som jurist, og har tidligere arbeidet bl.a. i politiet, domstolen og forvaltningen. Han har hatt egen advokatbevilling siden 2001 og arbeider innen for sine fagfelt over hele landet.
Tel:004740400411 - mailto:olav@advokatsylte.no
