Mobb et asylsøkerbarn
( 2011-02-22 12:48 )
Artikkelen under beskriver forskjellsbehandlingen i synet på mobbing, mellom norske barn og barn i Norge med asylsøkerstatus.
Sist lørdag hadde Nettavisen en artikkel om kostnadene med asylsøkere i Norge. Det ble presentert at kostnaden er ca. kr. 136.000,- pr. asylsøker pr. år.
Tallet er uriktig. Tallet er bare hva staten på den ene siden betaler ut i form av husleie og andre oppholdsutgifter for hver asylsøker. Når dette betales, vil mottakeren av pengene betale 25 % av beløpet tilbake til staten i form av merverdiavgift på alt som kjøpes.
Videre vil mottakeren om denne går med overskudd - noe for eksempel de fleste asylmottak gjør - betale 28% skatt av selskapets overskudd. Videre får de ansatte i asylmottakene lønn, og av denne skal staten ha ca. 30 - 40 % i skatt. Staten eller det offentlige skal ha penger tilbake for alt, enten i form av skatter eller avgifter. De pengene som asylsøkerne får som lommepenger, går gjerne med til å kjøpe klær og mat. Her kommer tilsvarende regnestykke.
I realiteten antas den korrekte statlige nettokostnaden å være betydelig lavere enn halvparten av nevnte beløp. Et vel så usakelig tall i motsatt retning av det Nettavisen har presentert, er at kostnaden er begrenset til nettoverdien (ekskl. mva og skatteandel) av matvarer som fortæres av asylsøkerne. Muligens er dette ikke mer enn hva en vanlig norsk husholdning kaster i søpla daglig i overskuddsmat eller mat som råtner i kjøleskapet. Det er usaklig av Nettavisen å unnlate å nevne dette, og i stedet fremstille det som at kostnaden er bruttobeløpet kr. 136.000,-. Dette blir som å omtale et selskaps driftsinntekter som inntekter, og se bort fra alle kostnadene med driften. Som kjent er det resultatet som innebærer den egentlige inntekt, og dette kan gjerne være kr. 0,- til tross for millionomsetning. Nettavisen journalistiske prestasjon står i hvert fall til stryk både hva gjelder matematikk og økonomi.
Fremstillingen til Nettavisen er naturligvis gjort fordi temaet er kontroversielt og egnet til å skape høye hittall på Nettavisens sider, tilsvarende Ameliesaken. I den saken syntes imidlertid Nettavisen å forfekte det syn at ettersom Amelie var ressurssterk og en voksen person, var det støtende å kaste henne ut av landet.
Formålet med begge disse måtene å fremstille den norske asylsituasjonen, antas å være å at Nettavisen ønsker annonseinntekter. De som betaler for annonser, er jo opptatt av slike leserhit. Nettavisens artikkel kan mistenkes å være en markedsføring av denne inntektsgivende tjeneste. Eller tjenesten mittoppdrag.no og tilsvarende tjenester, som Nettavisen stadig blander inn i tilsynelatnede journalistiske artikler. Det er til tider vanskelig å forstå om det er nyheter eller Nettavisens egne annonser for betalingstjenester en leser, når en leser Nettavisens artikler (Nettavisen tar skyhøye månedspriser fra de som selger sin tjeneste ved bruk av nettportalen tilsvarende salg av eiendom på finn.no).
Dette var nok også en medvirkende grunn til at de fleste redaksjoner i Ameliesaken fremstilte saken som den ble gjort. Det er således ikke bare Nettavisen som benytter denne form for journalistisk populistisk virkemiddel. En annen fremstilling ville jo ikke generert tilsvarende hit/leserinteresse, for folk er jo opptatt av å lese om de kontroversielle og dramatiske hendelsene som ikke rammer en selv. Før snakket vi om Se- og Hør journalistikk og dagspressejournalistikk. Dette er foreldede begreper i den journalistiske verden. Vi vet at alle aviser - også nettavisers lesertall - går samme veien som høna sparker og det synes å bre seg en stadig større kreativitet i landets redaksjoner i håp om å skaffe til veie inntekter både for eiere og ansatte. Det synes å ha blitt en trend å ansette kreative selgere istedet for journalister med faglig kunnskap og interesse.
Nettavisen synes å mangle evne til å sette seg inn i enkelte av de omtaltes situasjon. Mange med status asylsøker er barn, som på denne måten blir stigmatisert og utsatt for uønsket mobbegrunnlag og hets. Journalisten kan ikke selv ha barn som omgås med asylsøkerbarn, og således ha erfart hvilke problemstillinger dette dreier seg om. Også asylsøkerbarn har samme rettigheter til å å slippe mobbing og hetsing, på tilsvarende vis som norske barn. Også asylsøkerbarn vernes av barnekonvensjonen som Norge er forpliktet til å følge. Også i årene fremover kan vi risikere at det oppstår store militære konflikter i land som gjør at familier med barn må søke om asyl i blant annet Norge. Det er ikke mange ukene siden det var unntakstilstand i Egypt.
Hvorfor tør ikke noen journalist å skrive om hvor mye hver same koster det norske samfunn på tilsvarende måte. Eller hva det koster for hver utviklingshemmet eller kreftpasient. Kan det ha noe med hudfarge å gjøre? Nei, grunnen er selvfølgelig at det ikke er tillatt å mobbe noen i Norge, med unntak av advokater og politikere da. Så er det asylsøkerne, de har ingen rettigheter i noe land enten de er barn eller voksne.
Artikkelen under beskriver forskjellsbehandlingen i synet på mobbing, mellom norske barn og barn i Norge med asylsøkerstatus.
Sist lørdag hadde Nettavisen en artikkel om kostnadene med asylsøkere i Norge. Det ble presentert at kostnaden er ca. kr. 136.000,- pr. asylsøker pr. år.
Tallet er uriktig. Tallet er bare hva staten på den ene siden betaler ut i form av husleie og andre oppholdsutgifter for hver asylsøker. Når dette betales, vil mottakeren av pengene betale 25 % av beløpet tilbake til staten i form av merverdiavgift på alt som kjøpes.
Videre vil mottakeren om denne går med overskudd - noe for eksempel de fleste asylmottak gjør - betale 28% skatt av selskapets overskudd. Videre får de ansatte i asylmottakene lønn, og av denne skal staten ha ca. 30 - 40 % i skatt. Staten eller det offentlige skal ha penger tilbake for alt, enten i form av skatter eller avgifter. De pengene som asylsøkerne får som lommepenger, går gjerne med til å kjøpe klær og mat. Her kommer tilsvarende regnestykke.
I realiteten antas den korrekte statlige nettokostnaden å være betydelig lavere enn halvparten av nevnte beløp. Et vel så usakelig tall i motsatt retning av det Nettavisen har presentert, er at kostnaden er begrenset til nettoverdien (ekskl. mva og skatteandel) av matvarer som fortæres av asylsøkerne. Muligens er dette ikke mer enn hva en vanlig norsk husholdning kaster i søpla daglig i overskuddsmat eller mat som råtner i kjøleskapet. Det er usaklig av Nettavisen å unnlate å nevne dette, og i stedet fremstille det som at kostnaden er bruttobeløpet kr. 136.000,-. Dette blir som å omtale et selskaps driftsinntekter som inntekter, og se bort fra alle kostnadene med driften. Som kjent er det resultatet som innebærer den egentlige inntekt, og dette kan gjerne være kr. 0,- til tross for millionomsetning. Nettavisen journalistiske prestasjon står i hvert fall til stryk både hva gjelder matematikk og økonomi.
Fremstillingen til Nettavisen er naturligvis gjort fordi temaet er kontroversielt og egnet til å skape høye hittall på Nettavisens sider, tilsvarende Ameliesaken. I den saken syntes imidlertid Nettavisen å forfekte det syn at ettersom Amelie var ressurssterk og en voksen person, var det støtende å kaste henne ut av landet.
Formålet med begge disse måtene å fremstille den norske asylsituasjonen, antas å være å at Nettavisen ønsker annonseinntekter. De som betaler for annonser, er jo opptatt av slike leserhit. Nettavisens artikkel kan mistenkes å være en markedsføring av denne inntektsgivende tjeneste. Eller tjenesten mittoppdrag.no og tilsvarende tjenester, som Nettavisen stadig blander inn i tilsynelatnede journalistiske artikler. Det er til tider vanskelig å forstå om det er nyheter eller Nettavisens egne annonser for betalingstjenester en leser, når en leser Nettavisens artikler (Nettavisen tar skyhøye månedspriser fra de som selger sin tjeneste ved bruk av nettportalen tilsvarende salg av eiendom på finn.no).
Dette var nok også en medvirkende grunn til at de fleste redaksjoner i Ameliesaken fremstilte saken som den ble gjort. Det er således ikke bare Nettavisen som benytter denne form for journalistisk populistisk virkemiddel. En annen fremstilling ville jo ikke generert tilsvarende hit/leserinteresse, for folk er jo opptatt av å lese om de kontroversielle og dramatiske hendelsene som ikke rammer en selv. Før snakket vi om Se- og Hør journalistikk og dagspressejournalistikk. Dette er foreldede begreper i den journalistiske verden. Vi vet at alle aviser - også nettavisers lesertall - går samme veien som høna sparker og det synes å bre seg en stadig større kreativitet i landets redaksjoner i håp om å skaffe til veie inntekter både for eiere og ansatte. Det synes å ha blitt en trend å ansette kreative selgere istedet for journalister med faglig kunnskap og interesse.
Nettavisen synes å mangle evne til å sette seg inn i enkelte av de omtaltes situasjon. Mange med status asylsøker er barn, som på denne måten blir stigmatisert og utsatt for uønsket mobbegrunnlag og hets. Journalisten kan ikke selv ha barn som omgås med asylsøkerbarn, og således ha erfart hvilke problemstillinger dette dreier seg om. Også asylsøkerbarn har samme rettigheter til å å slippe mobbing og hetsing, på tilsvarende vis som norske barn. Også asylsøkerbarn vernes av barnekonvensjonen som Norge er forpliktet til å følge. Også i årene fremover kan vi risikere at det oppstår store militære konflikter i land som gjør at familier med barn må søke om asyl i blant annet Norge. Det er ikke mange ukene siden det var unntakstilstand i Egypt.
Hvorfor tør ikke noen journalist å skrive om hvor mye hver same koster det norske samfunn på tilsvarende måte. Eller hva det koster for hver utviklingshemmet eller kreftpasient. Kan det ha noe med hudfarge å gjøre? Nei, grunnen er selvfølgelig at det ikke er tillatt å mobbe noen i Norge, med unntak av advokater og politikere da. Så er det asylsøkerne, de har ingen rettigheter i noe land enten de er barn eller voksne.
Noen bør i det minste tør å skrive hvor mye som gis til hver papirredaksjon i pressesstøtte. Dette er ikke mobbing av journalistene. Kanskje dette kunnet hjulpet journalistene på rett vei igjen, og slik at vi slipper å mistenkeliggjøre dem til stadighet for å ha egne økonomiske motiver bak det som blir skrevet. Eller det burde vært skrevet om samrøret det er i mange redaksjoner mellom journalistisk arbeid og salg/markedsføring i ren egeninteresse.
En må ikke blande Nettavisens usaklige artikkel, med spørsmålet om asylpolitikk. Asylpolitikk er noe annet. Dette dreier seg først og fremst om om hvilket regelverk vi skal ha her i landet for å få tillatelse til å komme til riket og få opphold. Det Nettavisen fremfører med artikkelen, er hetsing som forbys av norsk lov. Nettavisen er kjent med dette, men har valgt å la den journalistiske integritet vike for ønsket om høyest mulig lesertall og mulighet for salg av annonseinntekter. (22.02.11)