Advokat og barnevernsaker
Alt kan kjøpes for penger, også dårlig advokat for den private part i barnevernsaker. I fotball kalles dette fiksing.
Det er viktig at en advokat er habil i sitt arbeid, og ikke avhengige av å ha godt personlig forhold til andre aktører i rettsystemet, det være seg saksbehandlere i barnevernet, ansatte i fylkesnemndene eller for den del i domstolene. Det er naturligvis ikke det gode personlige forhold det siktes til, men selve avhengighetsspørsmålet og hvilke uheldige konsekvenser dette kan gi.
Det er viktig fordi en advokat ved avhengighet kan få begrenset sin reelle mulighet til å medvirke til at saker som er til behandling, blir behandlet så forsvarlig som mulig og i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser.
Norge har slike forpliktelser i henhold til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, særlig artikkel 6 om fair trial og mulighet for den private part til å føre bevis og imøtegå påstander og anførsler fra det offentliges side. Denne bestemmelsen gjelder også ved omsorgsovertakelse og andre tvangsinngrep i barnevernsaker.
Det synes noen ganger som at enkelte rettslige aktører tror at offentlig ansatte alltid opptrer objektivt og korrekt i sin behandling av privatpersoner, og at det derfor ikke er grunn til å stille spørsmål ved det som blir sagt fra den offentlige siden. Det er mulig at dette skyldes at vi lever i verdens rikeste land, med høyt utdanningsnivå og et godt utviklet rettsystem.
Eksemplet jeg skrev om i en artikkel kalt "Uredelighet og udugelighet i barnevernet" den 25.12.11 er illustrerende for dette. Likeså en senere sak om barnevern omtalt av NRK for 2 dager siden, den 4.1.12. Du finner denne saken her.
Advokater som er medlemmer av Den Norske Advokatforening, er forpliktet til å være "uavhengige" i sitt arbeid, særlig i forhold til motparten. Dette er uttalt slik i retningslinjenene vi er pålagt å følge:
Er advokaten engasjert av det offentlige for å bistå publikum med rettshjelp, vil det i de fleste tilfelle ikke foreligge noe motsetningsforhold som berører advokatens uavhengighet.
Dette gjelder imidlertid ikke hvis det offentlige er motpart i den konkrete sak. I slike tilfelle er det viktig at advokaten er seg forholdet bevisst og ikke lar seg påvirke av engasjementsforholdet til det offentlige.
I retningslinjene er dette kommentert nærmere slik:
Ofte vil dette heller ikke være noe problem for advokaten. Det oppleves neppe som problematisk av de advokater som er tilknyttet Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp, å bistå klienten i en sak mot kommunen. Et viktig moment i denne forbindelse er om fordelingen av innkomne saker er tilfeldig, slik at saker mot det offentlige ikke kanaliseres til bestemte advokater.
Det er det aller siste nevnte denne artikkelen dreier seg om, nemlig kanalisering av oppdrag til enkelte advokater, og da særlig til advokat i barnevernsaker.
For noen uker siden kontaktet en klient meg, og fortalte at barnevernet hadde varslet om at de ville ta omsorgen for vedkommendes barn. Samtidig med denne triste meldingen, ble vedkommende orientert om retten til å benytte advokat. Dette i samsvar med den veiledningsplikt som er nedfelt i forvaltningsloven § 11.
Den aktuelle saksbehandler i barnevernet gikk utover sin veiledningsplikt (og rett). Saksbehandler dristet seg samtidig, til å anbefale å kontakte noen konkrete advokater. Disse skulle det angivelig være spesielt hensiktsmessig å benytte i den aktuelle saken. Til alt overmål presterte saksbehandler i sin iver etter å få markedsført de aktuelle advokatene, å sende en liste over disse til klient som tok den med til første møte med meg. Alt ble gjort på en sånn måte, at klient ikke var i tvil om at de aktuelle advokater var "kjøpt og betalt" av barnevernet.
Mitt navn stod heldigvis ikke på denne barnevern lista. Det ble derfor ikke fra min side behov for å inngi klage over saksbehandlerens opptreden.
Det er mulig at det var uetisk av meg å ikke kontakte de advokatene som stod på lista, og varsle dem om at deres navn nå var bortskjemt. Når jeg ikke gjorde dette, skyldes det for det første at jeg antok at de som stod på lista, gjorde dette etter eget ønske og avtale med saksbehandler. Her stod det navn på advokater som tidligere ikke engang har arbeidet med barnevernsaker, og flere av navnene kan umulig ha vært kjent for saksbehandler på annen måte enn at den aktuelle advokat har henvendt seg til denne og anmodet om å bli anbefalt som advokat. Alle advokatene var medlemmer av Den Norske Advokatforening, og antas å ikke kjenne foreningens retningslinjer. Eventuelt at de i sin iver etter nye godt betalte oppdrag, har valgt å ignorere etikken for egen del. Skal tro om disse advokatene har interne retningslinjer som innebærer at de opplyser klienter om samrøret de har stelt i stand sammen med motparten. Sansynligheten for dette anser jeg som svært liten, og sannsynligheten for at de får noe oppdrag i det hele tatt som følge av denne klossete fremgangsmåten som enda mindre.
Hovedgrunnen til at jeg ikke inngav klage, skyldes først og fremst min egoistiske tankegang om at disse advokatene som tror at de kan "kjøpe" seg klienter ved å selge seg inn til saksbehandlere, faktisk bør stå på en slik liste til spott og spe. Derved kan alle potensielle klienter vite hvem de er og hvem som ikke bør kontaktes med anmodning om bistand i barnevernsak.
Jeg har fortsatt liggende lista ved mitt kontor. Dette for det tilfellet at det skulle bli opportunt å benytte den i forbindelse med en senere habilitetsvurdering. Det kan jo være at noen blir "lurt" til å følge de dårlige rådene som blir gitt av saksbehandleren ved en senere anledning, og at jeg blir kontaktet med hensyn til en eventuell ankebehandling. Da kan det bli aktuelt å benytte lista som bevis for inhabilitet både hos barneverntjenesten og aktuell advokat med påstand om opphevelse av avsagt avgjørelse.
I denne forbindelse synes det også noe forunderlig at fylkesnemndene har tilsvarende lister over anbefalte advokater som de oppnevner, dersom ikke klient har eget ønske om advokat.
De advokatene som står på fylkesnemndenes lister, er langt mer erfarne advokater enn de som vi ofte ser på barneverntjenestenes lister. Det samme problemet gjelder imidlertid også ved disse listene, ettersom det er like viktig for en advokat å ha reell evne til å protestere mot feil i saksbehandlingen fra nemndas side. Dette er naturlig nok ikke alltid like populært.
Advokater som står på slike lister, får et påført behov for å "redusere" sin innsats mot andre aktører i systemet, herunder nemndsledere, og påpeke feil og mangler, av frykt for at den mottatte saken blir den siste gratissak vedkommende advokat mottar fra det offentlige barnevern apparat.
Oslo, den 6.1.12
Olav Sylte
Advokat
Advokat, Barnevern, Barnevernsaker