Vi alle angriper de som truer våre barn

Bilde: Gettyimages

Vi alle angriper de som truer våre barn

Det biologiske prinsipp er klart og det gjelder både mennesker og dyr; vi reagerer kraftig når vi oppfatter noe truende mot våre egne barn.

Publisert: 18. april 2013

Mennesker inngår i en "samfunnskontrakt" og nordmenn er intet unntak - snarere stikk motsatt. Når noen truer eller tar våre egne barn, går vi imidlertid ut av det "gode selskap". Vi mennesker godtar ikke at vi selv rammes av det vi opplever som overtramp.

Meningen med livet

Dette nevnte er en av de mest grunnleggende deler av det genetiske nedarvede hos alle levende vesen. Mange filosofer, særlig Freud, har omtalt dette som selve målsettingen med livet.

Når foreldre gjør motstand mot å bli fratatt omsorgen eller dyr skjermer sine barn mot mennesker ved å gå til angrep på dem, tenker jeg at dette i det minste er et tegn på at vedkommende ihvertfall har denne forventede egenskap. Det er påfallende at de som står i den etablerte "samfunnskontrakten", motsatt oppfatter de som viser egenskapen som "riv ruskende gal".

Verre enn justismord

Når det skjer slike inngrep mot ens egne barn, så skaper det således forventede reaksjoner. Mennesker vil på samme måte som dyr, ikke bare forsvare seg mot angrepet, men også gå til angrep selv. En kan forestille seg hva en løve eller isbjørn ville gjort, om et fremmed menneske nærmet seg det nyfødte barn.

I straffesaker er vi opptatt av å sikre at det ikke begås justismord. Vi sier at det er bedre at 9 skyldige går fri, enn at 1 uskyldig blir dømt. I barnevernsaker er dette annerledes. Her vil i så fall de sakene dreie seg om 9 barn, hvor omsorgen skulle vært overtatt fordi de lever under alvorlig omsorgssvikt. Det kan vi ikke godta.

Som følge av dette, er ordningen i Norge slik at barnevernet ikke trenger å føre like sterke bevis for at vilkårene er oppfylt i barnevernsaker som i straffesaker. For foreldre som selv mener at vilkårene ikke er oppfylt, blir det oppfattet som justismord uansett. Det er forunderlig at verken journalister eller det offentlige, har fokusert på dette. Istedet blir det nærmest antydet at det er noe galt med disse foreldrene, fordi de viser sitt menneskelige instinkt.

Det er som følge av dette, viktig at kompetansen hos dem som arbeider i barnevernet er høy. Det er konstatert i lang tid at så ikke er tilfelle. Det er også konstatert at systemene svikter over hele linja på viktige områder. For eksempel er det konstatert at kunnskapsnivået er for lavt med hensyn til når det skal foretas grundigere undersøkelser, bruk av hjelpetiltak m.m.

Ukulturen må stanses og tilliten til systemet bygges opp

Det har de senere årene utviklet seg en ukultur i deler av barnevernsystemet, hvor målet tilsynelatende helliger ethvert virkemiddel.

Det er en manglende kompetanse hos ansatte i barnevernet, blant annet kompetanse til å forstå hvilken skade barnevernet kan påføre barn ved å "fjerne" dem fra sine foreldre, og forståelsen av hvordan en kan løse problemer på annen måte enn å fjerne barna fra sine hjem (hjelpetiltak). Mange synes å leve i den uvitenhet, at det nærmest ikke eksisterer noen bånd mellom barn og biologiske foreldre.

Bakgrunnsårsaken kan være den politiske ledelse som har tenkt kortsiktig; nemlig å svinge pendelen akutt motsatt vei i stedet for å øke kompetansen til de ansatte over tid. Regjeringens håndgrep den senere tid (etter sist sommer), gir mistanke om at mye av det som gjøres nå er populistiske grep foran kommende stortingsvalg.

Det er grusomt at norsk barnevern ikke har grepet inn tidligere i de sakene som har vært omtalt i media den siste tiden, hvor barn har levd i alvorlig omsorgsvikt over tid og med fatale resultat for dem. Løsningen på problemet ligger imidlertid i å øke kompetansen til de ansatte, og ikke bare ta flest mulig barn fordi en er redd for at noen blir "oversett". Dette er ordningen en kan få inntrykk av nå er på gang.

Bare ved å øke kompetansen vil norsk barnevern kunne bli istand til å vurdere hvilke barn som har behov for bistand.


Del denne siden: