Med lov kan land bygges

( 2011-01-22 16:03 )

Bilde av BurgerKing
Artikkelen under er et rettspolitisk synspunkt på dagens mediehåndtering av den såkalte Ameliesaken.

Romerriket utviklet seg fra år 500 f.kr. til å bli en stormakt fordi riket maktet kunsten å lage et regelverk som var likt for alle. Frem til dette tidspunkt, var det bare presteskapet som kunne lese og det var prestene som uttalte loven på grunnlag av det de antok var guds lov. Trynefaktor og andre vilkårligheter hadde naturligvis stor betydning for hva som gjaldt for den enkelte, og dette var egnet til å skape mistillit i folket. 

Ca. år 500 f.kr. ble tolvtavleloven vedtatt og nedtegnet på det vi i dag kaller en gråstein. Her kunne alle lesekyndige som det ble mange av etter hvert, selv lese loven. Hva som gjaldt ble derved ikke lenger så vilkårlig. Presteskapets favoritisering av patrisierne (adelen) på bekostning av plebeierne (underklassen) opphørte, og det samme må vi anta gjaldt betydningen av trynefaktor og andre usakligheter så som rase, etnisk bakgrunn m.m. Dette forårsaket stor stabilitet innad i romerriket, og gav samtidig grunnlag for at samfunn utenfor kunne inngå avtaler om import og eksport med Romerne.

Dette kunne de gjøre fordi de kunne stole på at det som var vedtatt gjaldt. Vi jurister benytter fortsatt grunnleggende begreper fra romertiden, så som pacta sund servanda som betyr at avtaler skal holdes. Dette var jo vesentlig for utlendingene, dersom de skulle vurdere å kjøpe noe fra romerne. 

Nå ønsker det norske presteskapet seg i følge svært pålitelige kilder, tilbake til gamle høyder. Det skal nemlig idag ha blitt sendt et brev til Regjeringen og Stortinget i anledning Amelie-saken, og dette brevet skal ha blitt signert av alle biskopene. Det er imponerende hvilken utholdenhet de har, de som står bak kampanjen som har regjert riket den siste uka.

Brevet skal i følge kilden endatil være signert av et par ikke-biskoper, blant annet lederne av Psykologforeningen og Advokatforeningen. Det dreier seg altså om et brev forfattet av de viktigste personene i den norske verdirekka.

Brevet skal i følge kilden lyde som følger:

"Vi er takknemlig for at Maria Amelie og hennes hjelpere har fortalt en historie om hva det vil si å være ”papirløs” flyktning i Norge. Nå vil vi rette oppmerksomheten mot de mange andre ”papirløse”. Noen er integrert og gjør en arbeidsinnsats for Norge, mens andre holder på å gå til grunne i gatene i norske byer. Det er mange fortellinger. Ingen er like.
 
Det finnes mange ”papirløse” flyktninger i alle europeiske land. Det er et problem som intet land har greid å kvitte seg med – selv når hæren sendes ut i gatene som i Italia. Derfor har de det store flertallet av land i EU gjennomført regulariseringer eller amnestier som gir flere innen denne gruppen oppholdstillatelse. Norge som har færre ”papirløse” enn de aller fleste andre land – er her en sinke.
 
Slike regulariseringer støttes også av mange partier som er innvandringsfiendtlige. Hvorfor? Jo, fordi alternativet er verre. Å la folk leve ”papirløst” gjør dem til lette offer for kyniske sjefer som vil la dem gå for slavelønn, eller for kriminelle. De blir definert ulovlige, og blir et problem for lov og orden i et samfunn. Dessuten representer mange av dem en sløsing med god arbeidskraft. De ønsker å få lov til å arbeide, bidra til fellesskapet og betale skatt.
 
Våre argumenter går imidlertid ut over egeninteresse for oss som er statsborgere. De ”papirløse” lever et nedverdigende liv – uten rett til arbeid og utdannelse, med dårlig adgang til helsestell, ofte i akutt nød, i konstant frykt – det er bare frykten for returen til deres hjemland som gjør at de holder ut. Noen er også i en situasjon hvor de heller ikke vil bli sluppet inn i sine hjemland ved tilbakesending – og er såkalt ureturnerbare. Det finnes mennesker i Norge som har levd slik i over 15 år.
 
Menneskerettigheter er noe du har fordi du er menneske og ikke fordi du har et pass. Fridtjof Nansens arbeid for flyktninger, Nansenpasset og menneskerettighetserklæringen i 1948, brøt med den gamle europeiske egosentriske nasjonalismen om at menneskerettigheter bare kan gis til statsborgere.
Vi som underskriver dette har forskjellig syn på norsk asyl- og innvandringspolitikk. Men vi ber om noen endringer som er moderate, og som vi tror kan samle et stort flertall i folket og Stortinget.
 
  • Hensynet til ”barns beste” (Barnekonvensjonen) må føre til at barn som har levd i Norge i lang tid (for eksempel tre - fire år regnet fra ankomst) må få opphold.
  • Alle mennesker må få rett til helsetjenester.
  • Regjeringen må utarbeide en bestemmelse hvor det er en grense for hvor lenge et menneske uansett alder kan være i Norge ulovlig. I utarbeidelsen av konkrete regler er det naturlig å ta hensyn blant annet til spørsmål om brudd på straffeloven.
 
Argumentet om at en slik regulering vil føre til økt antall såkalt ”ubegrunnede” asylsøknader har ikke blitt bevist. Tvert om har en grundig empirisk undersøkelse av slike ordninger i andre europeiske land vist at dette ikke fører til noen merkbar endring.
 
Argumentet om at det ikke er rettferdig å la noen slippe nå, fordi man har ”vært brutal” før, faller på sin egen logikk. Når man har vært ufornuftig og brutal før, hjelper det ikke å gjøre det om igjen.
 
I mellomkrigstiden ga Nansenpasset identitet og reisemulighet til ca. 450.000 statsløse flyktninger, og reddet tusenvis av liv. Det viktigste Storting og Regjering kan gjøre i året vi feirer 150 år etter Fridtjof Nansens fødsel, er å få på plass et regelverk i Nansenpassets ånd, som vil gi identitet og verdighet tilbake til mennesker. Da kan vi leve opp til Nansens motto: ”Politikk er praktisk nestekjærlighet”."

 

Begrepet "papirløs", har for det første den siste uka fått ny betydning. Forrige uke betød ordet person som hadde mistet sine papirer fra hjemlandet, og derved ikke kunne få papirer i sitt nye land. For å få "nye" papirer, må nemlig identiteten dokumenteres på en eller annen måte, og det er ikke enkelt når du mangler alle papirer fra et land som er i opprør.

Den siste uka har begrepet "papirløs" nemlig blitt synonymt med person som har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse, og som har benyttet sin rett til å anke til domstolen eller i hvert fall hatt muligheten til dette. Etter denne prosessen - en prosess som gjerne har vart i flere år fordi søkeren ikke har akseptert resultatet hos UNE - er det endelig blitt slått fast at vedkommende må dra fra landet. Det er så gitt en utreisefrist, med opplysning om at vedkommende er pliktig til å forlate landet. Vedkommende har ingorert dette, og frivillig valgt å oppholde seg her ulovlig. Det høres nesten groteskt ut når det sies på denne måten, men slik er loven og den er bestemt av flertallet i det norske folk.

Denne begrepsbruk som nevnt innebærer en bagatellisering av lovbrudd, og må åpenbart godtas i en opphetet og viktig debatt.

Brevet for øvrig som endatil har henstilling om å endre selve regelverket/loven ved at de "ber om" dette, må det derimot anses verre med. Hvem tror disse menneskene at de er, det jo Kongen som befaler.

Jeg er også enig i at regelverket bør endres, men ser absolutt ikke noe behov for å flagge dette i et brev, ihvertfall ikke akkurat denne uka . Denne uka har det vært nok, og dessuten er den nå over. Dersom jeg skulle skrevet ville jeg uansett skrevet brevet selv og helste alene og på vegne av meg selv og ikke naboen, og uansett ikke før Regjeringen og Stortinget hadde kontaktet meg for å få mitt synspunkt. Er det noen som tror at det da hadde blitt noe brev? AS Norge er heldigvis ikke et borettslag hvor beboerne fritt kan komme med befalinger og krav om ditt og datt, og signaturer fra et par av etasjene bare i den aller minste boligblokka.

Dersom jeg som følge av et tapt veddemål likevel måtte skrive, ville jeg i det minste høflig ha opplyst hvilken post på statsbudsjettet merutgiftene skulle belastes. Jeg måtte således ha vurdert om det skulle foretas nedskjæringer på helse- eller skolebudsjettet. Eller kanskje noe mindre penger til barnevernet eller politiet. Vi vet jo alle at det ikke er ubegrenset med penger i den norske kassa til gode formål.

Eventuelt kunne naturligvis skattenivået forhøyes noe på en eller annen måte, eller det kunne legges inn noen flere bomstasjoner langs E18, og på den måten "rane" noen flere mødre som skal kjøre barna sine til skolen eller barnehage. Det ville tatt lang tid å skrive brevet, men jeg måtte jo ha nevnt dette, skulle jeg greid å overbevise de styrende maktene om at lovendringen samlet sett var til beste for hele folket. Nei heldigvis er det allerede bestemt i Grunnloven hvordan  lover skal lages.

Dette brevet som de har sendt minner meg for øvrig mer om en skoleklasses brev til Kongen, med elevenes ønsker for fremtiden. Som alltid er ønskene varme og gode som at alle barn i verden skal få gratis burger king, og alltid uten overveielser av om ønskene økonomisk kan realiseres. Når Kongen mottar disse, har han nok et varmt smil om munnen i godstolen der han sitter.

Eller kanskje det minner meg mer om slik det visstnok var for flere hundre år siden, da den vanlige mann i gata verken kunne lese eller skrive og det knapt var mennesker i landet sammenlignet med dagens folketall. Det tok seg nok dengang godt ut at overklassens voksne besteburgere fremmet sine ærbødige henstillinger til rikes øverste ledelse, som den gang faktisk var Kongen. Også den gang hadde nok Kongen et smil om munnen, da slike henstillinger ble brakt til slottet av besteborgernes tjenere som kom løpende med bøyd hode. Men da var nok smilet mer fordi at ingen av overklassens selverklærte representanter hadde ryggrad nok til å bære brevet selv, frem til den som befalet.

Slike betraktninger burde de som står bak dette tøvete brevet ha foretatt, ikke minst fordi de ved brevet i dag også ingorerer styreformen her i landet. Det er Stortinget og Regjeringen som bestemmer, og nye lover lages etter en omstendelig prosess. Det er vanlig at alle som blir berørt av loven, får anledning  til å uttale seg i forkant. Dette skjer ved viktige saker etter at Regjeringen har foretatt en omfattende offentlig utredning (NOU). De uttalelser som kommer inn, samles og gjennomgås i et eget dokument sammen med departementets/Regjeringens vurderinger (Ot.prp) som deretter forelegges Stortinget. På Stortinget drøftes og vedtas så loven i plenum. Helt til slutt skal Kongen påføre sin signatur, og bestemme fra hvilket tidspunkt den nye lov skal begynne å gjelde. Det er nemlig slik at først etter vedtakelsen, kan det settes igang med utarbeidelse av retningslinjer og foretas praktiske innretninger.

Ingen skal vel i 2011 tro at deres stemme skal telle noe mer enn andres, på skålen der hos den bestemmende myndighet som da er Stortinget. Dersom de folkevalgte skulle treffe en annen avgjørelse enn den du mener er den beste, må du svelge det sure eple. Du har muligheten til stemme ved neste valg.  

Det er mange som i årevis har hatt samme problem som Amelie, og hvorfor har ikke besteborgerne tatt affære før. Hvorfor engasjerte de seg ikke mer før forrige stortingsvalg? Hvorfor har de ikke engasjert seg i saken om familien fra Lillesand, som for øvrig i morgen blir beskrevet i lokalavisa der . Er det trynefaktoren som har vært utslagsgivende, eller ønsket om å gå samlet i saueflokk uansett formål med dette? Og hva med de tusenvis av andre sakene?. Det eneste de oppnår med sitt klossete engasjement idag, er vel å skape større fremmedfrykt og strengere regelverk for dem som har behov for beskyttelse.

Da gjenstår det å se om også biskopene og de andre som angivelig har signert brevet, er blitt brukt i kampanjen på samme måte som media. Det var forunderlig at brevet ble postlagt i dag. (21.1.11)