Advokat nektet salær i fylkesnemnd
Fylkesnemnda tapte sak om advokatsalær. Nemnda fikk ikke medhold i at advokaten burde ha motarbeidet klient og latt være å følge barnevernloven. Kostnaden for det offentlige ble ved nemndas stunt, dessuten mer enn dobbelt så høy som den egentlig burde blitt. Det kan koste samfunnet dyrt når offentlige ansatte opptrer kjipt sier jeg.
Forfatter: Olav Sylte
Publisert:
11. oktober 2017
Fylkesnemnda i Troms og Finnmark mente at saken advokaten førte for en klient, var så dårlig at advokaten ikke engang skulle få betalt salær. I et ferskt klagevedtak har Statens sivilrettsforvaltning endret på det, og fastslått i et at en slik praksis er ulovlig. Kritikken mot nemndas håndtering av saken bærer nærmest preg av "voksenopplæring" av nemnda i grunnleggende rettssikkerhetsjuss.
Det var jeg selv som førte saken for Statens sivilrettsforvaltning som klagesak for advokaten som driver eget advokatfirma. Saken er prinisippiell, både fordi nemnda ikke bare foretok en reduksjon av salæret men avkortet det 100 prosent og dernest fordi nemnda til alt overmål mente at advokaten endatil kunne ha brutt god advokatskikk. Sistnevnte ved noe så naturlig som det er mulig å bli for en advokat, nemlig å følge loven og gi hjelp til klient som ønsket å få barnet hjem.
Fylkesnemnda vil ved vedtaket i tillegg til å måtte betale advokatens fulle salær, også etter loven bli pålagt å betale advokatens saksomkostninger med klagesaken til Statens sivilrettsforvaltning. Disse kostnadene utgjør et langt høyere beløp enn det salæret nemnda skulle ha betalt. Dette skyldes blant annet at advokatens arbeid med klagesaken for Statens sivilrettsfovaltning ikke følger lav offentlig timesats slik det er ved fri rettshjelp i barnevernsaker, men ordinær timepris på over 2.300 kroner timen + mva.
I klagevedtaket som falt 6. oktober i år uttalte Statens sivilrettsforvaltning:
"Vi vil i utgangspunktet bemerke at det faktum at klienten ikke får medhold i fylkesnemnda, helt klart ikke innebærer at arbeidet med saken er unødvendig.
Heller ikke det faktum at en part er siktet i en straffesak, på tidspunktet det kreves tilbakeføring, innebærer i seg selv at arbeidet med saken er unødvendig/faglig uforsvarlig. I barnevern- og barnelovsaker kan det til tider være varierende motiv bak en anmeldelse av den ene forelderen.
Etter det vi forstår er det heller ikke helt uvanlig at slike påstander fremsettes via barnet. Det blir da problematisk å legge til grunn at en siktelse i seg selv innebærer at et tilbakeføringskrav er åpenbart grunnløst. Siktelsen innebærer ikke at vedkommende faktisk er funnet skyldig, og uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 og EMK art. 6 tilsier da at man må være forsiktig med à gå ut i fra at den betyr at arbeidet med tilbakeføringssaken ikke er nødvendig/faglig forsvarlig. Det vil for øvrig være vanskelig å foreta en avgrensning i forhold til hvor alvorlige siktelser som eventuelt skulle være til hinder for å fremme et tilbakeføringskrav. Man måtte i så fall sondre mellom det enkelte lovbud, strafferammen, sakens alvorlighet eller annet.
Parten vil videre kunne tenkes à ha et ønske om à tilbakevise anklagene gjennom barnevernssaken/en sakkyndig vurdering. I tillegg kan tidsaspektet tilsi at et tilbakeføringskrav mà fremsettes før det er for sent, dvs, før barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet, jf. barnevernsloven § 4-21 første ledd.
Statens sivilretlsforvaltning finner på bakgrunn av ovennevnte, at det forhold at det forelå en siktelse () for ikke lilsier at arbeidet med tilbakeføringssaken var unødvendig/faglig uforsvarlig. Det er her også sett hen til at siktelsen i ettertid ble frafalt og saken henlagt. I vurderingen har vi videre lagt vekt pà at advokat X`s klient hadde et klart ønske om å fremme saken, selv om det var lite sannsynlig at den ville føre frem."
